Når barndommen setter seg i kroppen

Professor emerita, lege og forsker Anna Luise Kirkengen er formelt overrakt Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Utmerkelsen hedrer hennes banebrytende arbeid med sammenhengen mellom seksuelle krenkelser, vold, omsorgssvikt og sykdom senere i livet.

Barndomstraumer og sykdom henger tettere sammen enn medisinen lenge har villet erkjenne. For å forstå kompleks sykdom må medisinen forstå hele menneskets levde liv.

Barndomstraumer og sykdom i voksen alder

Anna Luise Kirkengen har gjennom nesten femti år som kliniker, allmennlege, forsker og professor utfordret et av medisinens mest seiglivede premisser: forestillingen om at kropp og sinn kan skilles fra hverandre. Hun har vist at krenkelser, relasjonelle traumer, vold og omsorgssvikt ikke bare er “psykiske belastninger”. De kan bli biologiske realiteter. De kan påvirke nervesystem, hormonsystem, immunsystem, smerteregulering, søvn, stoffskifte, inflammasjon og sykdomsutvikling gjennom et helt liv.

Kirkengens sentrale innsikt kan formuleres brutalt enkelt:

Kroppen husker det mennesket måtte overleve.

Doktorgradsarbeidet hennes, senere utgitt som Inscribed Bodies: Health Impact of Childhood Sexual Abuse, undersøkte hvordan erfaringer med seksuelle krenkelser i barndommen kan komme til uttrykk som kroppslige plager, sykdom og funksjonstap i voksen alder. Springer beskriver boken som et arbeid som gjør både veien fra krenkelse til sykdom og den kroppslige logikken i slike erfaringer forståelig.

Det Kirkengen fant, var ikke at “alt skyldes barndommen”. Det ville vært en ny forenkling. Hennes poeng er mer presist og mer krevende: Et menneskes biologi formes i samspill med erfaringer, relasjoner, mening, fare, trygghet og anerkjennelse. Derfor kan ikke sykdom forstås fullt ut dersom pasientens livshistorie systematisk utelates.

Når erfaring blir biologi

I artikkelen Menneskets biologi, mettet med erfaring, skrevet sammen med Linn Getz og Elling Ulvestad, formuleres dette tydelig: Menneskeorganismen inkorporerer biografisk informasjon, altså livshistoriske erfaringer, relasjoner og opplevd mening. Artikkelen peker på epigenetikk, stressforskning, psykonevroendokrinoimmunologi (læren om hvordan psyke, nervesystem, hormonsystem og immunsystem påvirker hverandre.) og systembiologi (å se kroppen som et sammenhengende system, ikke som isolerte deler) som fagfelt som viser hvordan erfaring kan påvirke kroppens fysiologiske tilpasningssystemer.

Slik kan overlast påvirke voksenlivet

Det betyr at krenkede barn ikke bare “får vonde minner”. Over tid kan kroppen utvikle et nervesystem som lever i alarmberedskap, et immunsystem som lettere går i betennelsesberedskap, og en stressrespons som aldri helt får hvile. I tillegg kan overlast bidra til smerter, søvnproblemer, mageplager, utmattelse, angst, depresjon, rusproblemer, spiseproblemer, hjerte- og karsykdom, diabetes, lungesykdom, kroniske smerter og sammensatte sykdomsbilder. Derfor må slike plager forstås som mulige biologiske ettervirkninger av belastninger ingen barn skulle ha båret, ikke som moralsk svakhet.

Dette er også vist i større epidemiologisk forskning. I HUNT-studien fra 2015, der Kirkengen var medforfatter, ble 37 612 deltakere undersøkt. Studien fant en gradert sammenheng mellom selvrapporterte vanskelige barndomserfaringer og multimorbiditet, sykdomsbyrde og biologiske forstyrrelser i voksen alder. 44,8 prosent av dem som rapporterte en svært god barndom hadde multimorbiditet (to eller flere sykdommer samtidig), mot 77,1 prosent blant dem som rapporterte en svært vanskelig barndom. historie som aldri ble forstått.

Dette er kjernen i Kirkengens arbeid:

Barndommens belastninger kan bli voksenlivets komplekse sykdom. Det skjer ikke alltid, og det skjer aldri helt mekanisk. Likevel skjer det ofte nok, tydelig nok og alvorlig nok til at medisinen ikke lenger kan la være å spørre.

Når kroppen forteller historien medisinen ikke ser

Hun har særlig løftet frem hvordan medisinen kan gjøre skade når den møter slike pasienter med for snevre kategorier. En voksen pasient kan komme med fibromyalgi, irritabel tarm, migrene, bekkenplager, underlivssmerter, utmattelse, angst, depresjon, søvnvansker og høyt medisinforbruk. I et fragmentert system blir dette mange diagnoser hos mange spesialister. Hos Kirkengen blir spørsmålet et annet: Hva er sammenhengen i dette livet?

Det er her hun har vært så radikal. Hun har insistert på at pasientens fortelling ikke er “subjektivt støy” rundt de objektive funnene. Den er klinisk informasjon. Den er ofte nøkkelen.

I Overlast og kompleks sykdom beskriver Kirkengen og Ulvestad hvordan kronisk belastning kan påvirke immunologiske, sentralnervøse og endokrine funksjoner samtidig. De viser til kroppens tilpasningssystemer og hvordan langvarig overlast kan gjøre responsen helsetruende i stedet for helsebevarende.

Dette har store konsekvenser for voksenlivet. Når et barn lever med vold, overgrep, skam, taushet eller utrygghet, må kroppen tilpasse seg for å overleve. Etter hvert kan barnet lære å koble seg fra kroppen, miste språk for egne grenser og utvikle hyperårvåkenhet, selvforakt, kronisk skyld eller relasjonell mistillit. Senere i livet kan dette bli tolket som “uforklarlige symptomer”, “behandlingsresistens”, “dårlig etterlevelse”, “personlighetsproblematikk” eller “somatisering”. Men Kirkengen har vist at slike merkelapper ofte skjuler det viktigste: Kroppen uttrykker en historie som aldri ble forstått.

Et oppgjør med skam

Hun har satt søkelyset på de svakeste av de svake, ikke fordi de er svake, men fordi de er blitt gjort svake av andre. Hun har flyttet ansvaret fra den krenkede kroppen tilbake til de krenkende relasjonene og strukturene.

Dette er livsviktig kunnskap for alle som møter mennesker: leger, psykologer, fysioterapeuter, helsesykepleiere, lærere, barnevern, politi, jurister, tannleger, prester, sosionomer og pårørende. Når et barn krenkes, er det ikke bare et “psykososialt problem”. Det er folkehelse. Det er framtidig sykdomsrisiko. Det er et samfunnsansvar.

Håp, trygghet og heling

Dersom krenkelser kan sette seg i kroppen, kan også anerkjennelse, trygghet og tilhørighet virke helende. Menneskets biologi, mettet med erfaring peker eksplisitt på at støtte, anerkjennelse og tilhørighet kan bidra til å styrke eller gjenopprette helse.

Det betyr at klinisk praksis må endres. Ikke ved at alle pasienter skal presses til å fortelle alt. Ikke ved at legen skal bli terapeut for alt. Men ved at helsepersonell må våge å åpne rommet for sammenheng:

Hva har skjedd med deg?
Hva har du måttet tåle?
Hva lærte kroppen din at den måtte beskytte deg mot?
Hva trenger du nå for å bli trygg nok til å leve?

Den formelle overrekkelsen av St. Olavs Orden er derfor mer enn en seremoni. Den er et tegn på at en kunnskap som lenge ble møtt med motstand, nå er blitt uomgjengelig. Kirkengen har gått foran i et faglig terreng der mange vegret seg for å gå. Hun har vist at medisinen ikke blir mindre vitenskapelig av å ta livshistorien på alvor. Den blir mer presis. Mer menneskelig. Mer sann.

Hvordan krenkede barn blir syke voksne er et fagfeltet som angår ikke bare dem som allerede arbeider med traumer. Det angår hele helsevesenet, og hele samfunnet.

Gratulerer varmt til Anna Luise Kirkengen med en usedvanlig velfortjent utmerkelse. Gjennom sitt arbeid har hun gitt språk til kropper som altfor lenge ble misforstått. Samtidig har hun gitt medisinen en dypere samvittighet. Til slutt minner arbeidet hennes oss om noe vi aldri burde ha glemt: Ingen sykdom oppstår i et livløst vakuum. Den oppstår i et levd liv.

Nedenfor finner du et utvalg av Anna Luise Kirkengens arbeider og relevante fagtekster. Flere burde sette seg inn i dette fagfeltet. Ikke bare helsepersonell, men alle som møter barn, ungdom og voksne med smerte, uro, sykdom eller livsbelastninger.

Anbefalt lesing

– Hvordan krenkede barn blir syke voksne
– Inscribed Bodies: Health Impact of Childhood Sexual Abuse
– Embodiment of Sexual Boundary Violations in Childhood
– Overlast og kompleks sykdom – et integrert perspektiv
– Menneskets biologi – mettet med erfaring
– The medically unexplained revisited
– Creating chronicity
– From wholes to fragments to wholes – what gets lost in translation?
– The lived body – a historical phenomenon